Historien om J.O. Moen
John O. Moen
Visste du at J.O. Moen startet med melketransport på fjorden i 1916, men har røtter helt tilbake til 1832? Fra smedkunst og treskemaskiner til moderne entreprenørarbeid og avfallshåndtering, har vi en historie som handler om innovasjon, dedikasjon og en sterk forankring i lokalsamfunnet. Her er noen av høydepunktene som har formet oss.
Trykk på årstallene for å hoppe direkte til høydepunktene i historien, eller bla videre for å få med deg hele reisen.
Båten m/s Maana ble bygget i Hardanger og kom til Måndalen i mai 1926. Den ble raskt en viktig del av hverdagen i bygdene, både som melkebåt og møteplass for folk langs fjordene.
Fra smed til innovatør:
Den første John "Jo" Moen (1832-1914)
Når vi skal fortelle historien om J.O. Moen må vi gå langt tilbake i tid. Vi bruker å si at historien vår startet i 1916 når John O. Moen sammen med faren Stor-Ole begynte å frakte melk gjennom Romsdalsfjorden.
Noen mener derimot at historien til J.O. Moen begynner enda tidligere enn båtdriften tidlig på 1900-tallet.
Det er fristende å starte med den aller første John ‘Jo’ Moen på Skjærpå.
Han var opprinnelig fra Massgarden på Moen i Måndalen, født 15. Oktober 1832. Slekta har vært på gården så langt tilbake vi kan finne. Jo kom om lag midt i flokken på 6 søsken, og måtte finne seg rom utenfor farsgården. Som ungdom reiste han til Bergen og gikk i smed-lære i 3 år. Når han kom hjem igjen begynte han å lage treskemaskiner og vannhjul.
John "Jo" Moen og katten
Sammen med bror sin Ola kjøpte han i 1862 Skjærpannj, det som etterhvert skulle bli hjemgården på Oterholm i Måndalen. Jo og Ola jobbet veldig godt sammen; Ola var hjemme og drev gården mens Jo reiste rundt for å tjene penger. Dei var sammen om alt og pengene gikk i samme kasse. Dei bygde to like hus på hvert sitt gårdstun, der både stuehuset og låvedøra var like stor.
Først etter mange år delte de gården mellom seg og tok hver sitt. Innen da var begge gift i lang tid og hadde fått barn. Broren tok etternavnet Oterholm, som var vanlig å gjøre på den tiden, og gården hans ble hetende Otervang. Jo så ingen grunn til å skifte navn, og det har ikke etterkommerne gjort heller.
Skjærpannj på Oterholm i Måndalen. Bilde fra 1958.
Ser deler av gården Otervang til høyre i bildet.
Samme året som brødrene kjøpte Skjærpannj var det dobbeltbryllup, og Ola og Jo giftet seg med hver sin Kari. Ola giftet seg med Kari fra Innfjorden, hun var datter til en skolemester. Jo giftet seg med Kari fra Hansgarden i Måndals-Bø, som var datter til en gårdbruker.
På Skjærpå var det eneste huset da ei lita og gammel stue, med bare ett rom og ei seng. Når de skulle legge seg bryllupsnatten måtte det ene paret legge seg i sengen, og det andre på ei flatseng på gulvet. Han Ola og ho Kari fra Innfjorden fikk ligge oppi senga, siden hun var «av bedre folk».
Jo var en uvanlig dyktig og kjent smed, og laget både redskap og landbruksmaskiner. Hjemme på gården bygde han en smie med sagbruk i andre etasje. I starten av 1870-årene fikk han statsstipend, som han benyttet til å reise til Sverige. Han arbeidde i Motala, Eskilstuna og i Stockholm. Svenskene likte nordmannen godt. Når han reiste fra Sverige sa mesteren «Kom åter, och tak frugan med!».
Et kjent «landemerke» etter han Jo er jernstakittet (gjerdet) rundt Vollakirken i Måndalen. Kanskje enda kjekkere var det for sambygdingene når Jo lagde Måndalen sin første kaffekvern. Denne ble tatt i bruk i Jørn Samset sitt bryllup i 1885.
I 1874-75 arbeidet han for Lars Hammeraas i Vestnes med byggingen av seilbåten «Herman Lehmkuhl», til da det største skipet som var bygd i Norge med ei lengde på 214 fot. Jo hadde ansvaret for alt smedarbeidet som skulle gjøres på skipet. Det sies at når Jo kom til Helland og fikk se alt jernet som lå der, og visste at alt det skulle gå gjennom hendene hans, sa han «Det er eneste gangen jeg har kvidd meg for arbeid». Jernet som ble til overs etter skipsbyggingen smidde Jo en ambolt av, den står på verkstedet vårt enda. Jo arbeidet hos Hammeraas i 12 år.
Ellers var arbeidet hans Jo å lage treskemaskiner, ploger, sagbruk, vasshjul, hestevandringer, møllebruk og annet. Han reiste over hele Romsdal og enda videre, og arbeidde mye i Vågå og Lom. Han var foregangsmann i ei tid da maskinene begynte å ta over for ren håndmakt. Han hadde god innsikt i slikt arbeid, og var alltid interessert i å forbedre maskinene. Hørte han om noe nytt, måtte han prøve om det var gang i det.
Han Jo og kona Kari levde i ei brytningstid både kulturelt og materielt. Gamle tilvante arbeidsmåter måtte vike plass for nye metoder der maskinene kom inn.
Jo reiste mye rundt om og kunne komme tilbake med en og annen historie om utviklingen som foregikk utenfor bygdene. En gang han fikk besøk hjemme kunne han fortelle at «no he dei bynnt å ete mæ nåkkå so dei kalla gaffel!».
John ‘Jo’ Moen døde 4. januar 1914, mens kona Kari levde til ut i 1920-årene.
Hun fikk oppleve både cola, parafinlampe og det elektriske lyset.
Apropos elektrisk kraft så var de selvforsynt etter Stor-Ole, sønnen til Jo, støpte dam og bygde kraftverk i elven ved smia og sagbruket. Anlegget som ble bygget rundt 1920 forsynte hele Oterholm med strøm frem til det kom kommunalt kraftverk.
I tillegg til å drifte kraftverket var Stor-Ole også en flink håndverker og ivrig bruker av sagbruket over smia. Han dreide tre med dreiemaskinen som faren hadde laget, produserte trebøtter og tok imot tømmer som han sagde opp til planker. Hjemme var det kona Ågot, og senere svigerdatteren Kristine, kona til John O. Moen, som styrte gårdsdriften.
Fra gårdsdrift til sjøtransport:
Motorbåten "Kvikk" kom til Romsdalen
I 1916 ble det bygd meieri på Åndalsnes av Rasmus Mork, som hadde meieri i Ålesund fra før av. Han hadde flere båter som hentet melk i Sunnmørsfjordene.
Han tok med seg motorbåten «Kvikk» til Romsdalen for at den skulle frakte melk til meieriet på Åndalsnes. Stor-Ole og sønnen John O. Moen ble tilbudt å føre båten for Mork.
Det ble mer og mer folk som ville reise med båten, i tillegg til melken som skulle fraktes, så det gikk ikke lang tid før den ble for liten. Skjærpe-karene ble spurt om de ville skaffe en egen større båt som de kunne drive selv.
De kjøpte da en fiskebåt som ble ombygd for å få passasjersertifikat. Båten fikk navnet «Merkur». Denne båten ble etter hvert også for liten, og fikk senere kolfyr i treverket og ble solgt. Da ble det bestemt at det skulle bygges en ny båt til formålet.
Fiskebåten "Merkur" ble bygget om til å kunne frakte passasjerer. Bilde fra 1916.
En lokal legende: "Maana"
Den nye båten ble bygd i Hardanger, og i mai 1926 kom båten til Måndalen.
På vei nordover stoppet Stor-Ole og John innom Bergen, og det traff slik at de fikk oppleve en storslått 17. mai feiring i byen.
For å sitere boken «Samferdsel i Møre og Romsdal»: «[…] han kalte båten «Maana» etter elven som renner gjennom dalen. Navnet hadde en god klang og det var stor stas i bygda når den nye båten kom inn fjorden. […] Det gikk ikke lenge før melkebåten ble regnet med i det daglige livet i bygdene. «Maana» kom inn i dagligtalen, et ord med et innhold som alle kjente. Om bord på «Maana» ble et nytt begrep, en plass der folk holdt til. Båten var et slags folkeeie.»
«Maana» ble da satt inn i rutene ‘Måndalen-Hovde-Innfjorden-Torvik-Veblungsnes-Åndalsnes’ og ‘Åndalsnes-Måndalen-Norvik-Vågstranda-Molde’.
John O. Moen, til venstre i bildet. "Maana" ligger til kai i Måndalen. Bilde fra 1958.
Når vi snakker om båter tidlig på 1900-tallet kan det være greit å nevne hvordan distriktet var oppdelt på denne tiden. Før det var noe som het Rauma kommune, og lenge før det gikk veier mellom alle bygdene, var det en kommune som het Voll.
Voll bestod av bygdene Måndalen og Innfjorden. På den andre siden av fjorden var Eid kommune. Voll og Eid kommuner var ett lensmannsdistrikt med bolig for lensmannen i Måndalen. De delte også på doktoren som bodde i Eidsbygda, det samme gjorde presten. Med slik oppdeling og infrastruktur forstår vi at båten var et viktig transportmiddel på denne tiden
Kart over Voll herred fra 1920.
Det var ikke bare melk og folk som ble fraktet med «Maana», det var alt som folk trengte å kjøpe eller selge. Melken ble kjørt ned på kaia med hest, det gikk på rundgang mellom gårdene. På kaia var det staller for å sette inn hestene mens de ventet på båten. Folk hadde god tid og var tidlig ute, for der kunne de møtes, prate og høre nytt.
Det var heller ikke uvanlig at det ble sendt levende dyr med båten. Om bord var det en gang som ble kalt for «stallen», der var det plass til to hester. Det var ikke alltid like populært når noen skulle ha om bord ei ku som kom rett fra beite.
Rutetidene var ofte vanskelig å holde. Når båten kom til Vikkaia i Innfjorden kunne de få beskjed om å svinge bortom Ulvestadkaia, for de hadde murstein og rør som skulle være med. Eller kaia kunne være fullstablet med ved som skulle av gårde, og den måtte lastes på og av for hånd.
Når alt var losset og siste passasjer var gått i land, betydde det ikke nødvendigvis at arbeidsdagen var slutt. Det kunne bli en tur til Norvik for å hente doktoren, og da måtte man også vente til han var ferdig og skulle tilbake. Turer til Molde med pasienter og annen syketransport kunne det være mye av.
John O. Moen og sønnen Ole J. Moen.
Bilde fra 1931.
Ole J. Moen, sønn av John O. Moen, var skipper på båten og kunne fortelle: «Jeg husker en Julaften, ruten var lagt opp slik at vi kom hjem i 3-tida. Vi hadde festet båten med landtau og så frem til ei fredelig helg. Jeg var kommet opp i badekaret når jeg fikk høre telefonen ringe. Jeg tenkte, ja nå skal du se.
Joda, en gutt fra Innfjorden hadde knekt foten når han skulle hente juletre, og måtte på sykehus. Vi måtte bare få løs igjen båten og komme oss til Innfjorden, før det gikk videre til Molde. Vi fikk med oss julekaker på turen og radio hadde vi om bord, så det gikk i julekaker og julesanger.»
Fortsatt Fjellstø: Ole J. Moen, 87 år i 2015, kunne ikke dy seg da dreneringsarbeidet hjemme var i gang. Mens arbeiderne tok pause, hoppet han opp i gravemaskinen og begynte å fylle igjen grøfta selv! Foto: Preben Moen Volle
Når krigen kom til Norge 9. April 1940 blei «Maana» rekvirert av forsvaret, og oppdraga var mange. Om natta når det var mørkt fraktet de ammunisjon og anna materiell på land fra en finsk båt som lå inne i Isfjorden. På dagtid reiste de til Eresfjorden for å hente proviant fra en stor båt som var der, og kunne komme hjem overfylt med appelsiner - en sjelden og verdsatt luksus i krigsårene. Ellers var det mange turer med evakuerte fra Veblungsnes og Åndalsnes.
For å unngå de tyske krigsflyene som patruljerte fjorden, måtte «Maana» ofte legge seg tett inntil fjæresteinene på Sæbø-siden i Måndalen. Den strategiske plasseringen langs den bratte fjellsiden gjorde det vanskelig for flyene å sikte på båten, og bombene traff aldri.
"Maana" ved Sæbøstranda i 1944.
Når kamphandlingene var over ble rutene til «Maana» tatt opp igjen, og vi fikk klippekort på diesel. På denne tiden var det mangel på bensin og diesel, så bilene kjørte på ved.
Til melkerutene var det enkelt å få olje, men det var verre med Molde-ruta.
I Innfjorden hadde Stenerud bygd knottfabrikk, og da fikk «Maana» olje til å gå med knott til Molde. Vi kunne da ta opp igjen ruta til Molde også.
Når arbeidet med vegen Våge-Veblungsnes startet ble det mange turer for dem. Det ble laget små kaier langs stranda der kompresser, material, sement og anna skulle leveres. Her var det ikke mangel på olje slik at det var mulig å få en ekstra dråpe.
Mot slutten av 1944 var det mulig å kjøre på den nye veien mellom Innfjorden og Åndalsnes. Meieriet ville da at vi skulle prøve å kjøre melken med bil. Vi fikk tillatelse fra Vegvesenet til å bruke veien. Vi hadde to biler som gikk på vedgass og var i arbeid for Vegvesenet. Vi tok da en av de bilene til å frakte melken. «Maana» kjørte rutene sine i Romsdalsfjorden frem til 1946.
Etter det blei «Maana» satt inn i ei rute på øyene og ei rute ‘Vatne-Tomrefjorden-Åndalsnes’. Den første tiden ble denne ruten drevet privat, men senere ble båten leid ut til M.R.F. Da ble det også forskjellige ruter på Nordmøre og Sunnmøre. Dei siste to åra gikk «Maana» i rute fra Volda til Austefjorden, og når veien rundt Austefjorden var ferdig i 1963 var det slutt.
«Maana» blei solgt til Nordland der ho blei satt i rute ved Mosjøen, under det nye navnet «Vefsna».
Senere ble båten solgt til en forening i Halden som pusset opp båten og holdt den i fin stand. Båten fikk tilbake navnet «Maana» og ble brukt som turbåt både her til lands og sørover langs Svenskekysten. Båten ble senere herjet av brann og måtte kondemneres.
Veien fremover:
Fra båt til bil og maskiner
Allerede før Raumabanen kom i 1924 var det en viss trafikk med bil mellom Åndalsnes og stasjonen på Dombås, og John O. Moen fikk sjåførtilbud på en del av de turene.
John O. Moen til høyre i bildet, fra 1920.
Han virket ikke tung å be, og om vi ikke tar alt for mye feil så trivdes han bedre og syns det var mer utfordrende å sitte bak rattet på en bil enn å dilte etter hesten på Skjærpå. Så var han også en av de første i Måndalen som skifta ut merra med en Gråtass. Med den tok han på seg både pløying og harving for de gårdbrukerne i Måndalen som ikke trodde at alt måtte gjøres akkurat slik det ble gjort før.
Men lenge før den tid, allerede i 1936, hadde han fått sin første lastebil. Når byggingen av veien til Åndalsnes startet på 40-tallet skjønte han at her lå det muligheter, og investerte i en amerikansk Reo, 34-modell Studebaker med tvillinghjul, den første i sitt slag på våre kanter. Etter det en Ford 28-modell med bensinmotor og bensinkvote, som var god til å dra i gang biler som gikk på ved og ofte hadde startproblemer.
Ford med bensinmotor som hadde overbygd plan og benker for persontransport.
Kristine og Ole J. Moen, 1946.
Vegbyggingen medførte mye arbeid og John hadde 3 lastebiler i drift, en av de gikk på bensin og de to andre ble drevet av knottgenerator. I 1945 var krigen slutt og vegen stort sett ferdig. John fikk kjøpetillatelse på en ny lastebil og Ole som elev på realskolen kunne spent og forventningsfull rusle ned på kaia på Åndalsnes, for å se en splitter ny Ford som faren hadde kjøpt bli heiset på land.
Denne hadde nyttelast på ca. 5 tonn, kostet rundt 16.000,- kroner og ble brukt til melketransport. En ny tid var på gang, der bilen spiller større og større rolle.
Oppdraga var mange og varierte, både for John og guttene som etter hvert ble med mer og mer. Det gjaldt bare å se mulighetene – og gripe de.
Lastebil og traktor med lasteapparat på Åsane i 1963.
I 1952 kom det, i manges øyne, et vidunder av en buss til Måndalen. En liten åpenbaring i gult og rødt, med blå striper, store glassruter og høye seter. Da kunne Ole starte med sine mange og lange turer, helt til Stockholm og København. Slike turer og slik luksus var ikke hverdagskost for Romsdalinger den gangen.
Det ble mange fine bussturer frem til pionerne i bygda begynte å fly til Syden på ferie. På Skjærpå skjønte de at fremtidens turisttrafikk ikke var bussturer til Sverige og sluttet som turoperatør, bussen ble solgt i 1960.
Bildegalleri av turbussen. Bla for å se flere bilder.
Da var entreprenørbransjen mer å satse på. Allerede i 1951 hadde John skaffet en Gråtass traktor som ble brukt til leiekjøring på gårdene. Det ble også skaffet kompressor og de begynte å borre fjell for Vassdragsvesenet. Senere ble det flere turer til Brumunddal hvor det ble montert en Hymac gravemaskin bak på traktoren.
Gunnar Moen foran traktoren, hjemme på Skjærpannj. Bilde fra 1952.
Hytte fantes ikke og førersetet, som for øvrig var uten fjæring og laget av stål, snudde man enkelt rundt alt etter om man kjørte traktor eller skulle grave. I 1957 var den første traktorgraveren ferdig bygd og på plass på Skjærpå, og Gunnar Moen, sønn av John O. Moen, kunne komme i gang med maskinelt gravearbeid.
Bildegalleri: Gunnar Moen i traktoren med påmontert gravemaskin i 1957.
Overgangen fra hakke og spade til mer maskinelt utstyr som kunne grave seg gjennom jord, stein og røtter gledet nok mange. I årene som følger ble det stadig flere oppdrag, og Skjærpe-folket skaffet seg nye, større og bedre maskiner
Bildegalleri: Diverse utstyr i arbeid.
Entreprenørkapittelet til Moen-familien tar for alvor form i 1963 når båten «Maana» selges og de anskaffer sin første store gravemaskin, en Brøyt X2 på ca. 12 tonn.
Året etter gjøres omleggingen offisiell og 1. Januar 1964 stiftet de selskapet
«J.O. Moen & Sønner Maskinstasjon AS». Samme år ble det kjøpt flere store nye maskiner, blant annet en beltegående gravemaskin på ca. 14 tonn og en bulldoser på ca. 10 tonn. Det voks på med arbeid og etterspørsel etter maskiner, blant annet med Mardøla-utbyggingen som startet i 1970 og utfyllingen av Øran i 1972
Bildegalleri: Større og mer moderne utstyr, 1970 - 1972.
Etter hvert ble det trangere og trangere om plassen hjemme på gården. Gunnar bygde seg hus på andre siden av vegen og tok med seg familien og kontorarbeidet dit.
Skulle kundene betale regninger eller arbeiderne hente lønnen sin, så måtte de inn gjennom kjøkkenet til Gunnar og Gudrun for å finne dagligstuen som også fungerte som kontor.
I 1980 ble det kjøpt areal på Voll i Måndalen slik at bilene og maskinene kunne flyttes dit. Verksted ble bygget på tomten i 1985, men først i 1991 ble det bygd kontor og selskapet kunne flyttes helt ut av huset.
Gravemaskiner, lastebiler og anleggsutstyr parkert på Voll i Måndalen, 1996.
GoBit'n Kafé i bakgrunnen til venstre.
Moderne tider:
Selskapets utvikling
og satsing på avfallshåndtering
I 1980 ble det startet et samarbeid med tre gårdbrukere i Innfjorden om etablering av et grustak i Breihjellen. Samme året lyste Rauma Kommune ut anbud på renovasjonskjøring og innsamling av husholdningsavfall for første gang.
Etter å ha levert det beste anbudet ble vi tildelt oppdraget og de første renovasjonsrutene startet opp 1. februar 1981. Entreprenørselskapet utvidet derfor bilparken med en comprimatorbil og et nytt kapittel begynner å ta form: avfallshåndtering.
Bilparken utvides til også å inkludere en comprimatorbil for innsamling av avfall.
Bilde fra 1996.
Gjennom 80- og 90-tallet øker det på med arbeid for alle avdelinger. Grustaket i Innfjorden tar form og vi kan levere egenproduserte masser. Avfallshåndteringen utvikler seg og det stilles mer og mer krav. Det blir behov for både omlastingshall for husholdningsavfallet og en sorteringshall for næringsavfall, noe som krever store investeringer i infrastruktur.
Bygging av omlastningshall for husholdningsavfallet i Rauma, rundt årtusenskiftet.
Hele selskapet blir omorganisert og de ulike avdelingene blir skilt ut i egne driftsselskap. Fra årtusenskiftet får vi tre nye selskaper i familien;
J.O. Moen Anlegg AS, J.O. Moen Sandtak AS, og J.O. Moen Miljø AS.
Selskapet fra 1964 går over til å bli et rent holdingsselskap, og endrer etter hvert navn til J.O. Moen AS.
Det var også naturlig å flytte avfallshåndteringen til en mer sentral plass i kommunen, og det ble kjøpt tomt på Øran Vest industriområde på Åndalsnes. Sorteringshallen på 1000 m² var en av landets første hvor avfallslevering og sortering foregikk under tak, noe som er pålagt i dag.
Rauma Kommune fikk tilbud om å bruke ene enden av hallen til gjenvinningsstasjon, slik at innbyggerne i Rauma hadde et sted å levere grovavfallet sitt. Gjenvinningsstasjonen ble tatt i bruk i 2001 og er godt brukt enda.
Etter etableringen av gjenvinningsstasjonen og store investeringer i ny infrastruktur, mottok Ole og Gunnar Moen næringsprisen fra Rauma Kommune i 2002 for sitt arbeid. På dette tidspunktet var de begge rundt pensjonsalder, men valgte likevel å satse stort og lede selskapet gjennom en ny epoke.
Offisiell åpning av gjenvinningsstasjonen på Åndalsnes. Ordfører Torbjørn Rødstøl klipper snoren, som holdes av Ole J. Moen (venstre) og Gunnar Moen (høyre). 2001
Samtidig som Miljø-avdelingen inntar en sentral rolle i avfallshåndteringen i Rauma, ved å drifte gjenvinningsstasjonen og innsamlingsordningen for husholdningsavfall, ser de utenfor kommunen for å stifte gode samarbeid med lignende aktører.
På Dombås går de sammen med Kirkestuen og danner Moen og Kirkestuen AS, og på Vestnes blir det tett samarbeid med Lund og Sylte AS. Sistnevnte blir etter hvert kjøpt opp i sin helhet og Moen overtar containerbil, containere og kundeportefølje.
I 2005 kom også anleggsavdelingen flyttende til Åndalsnes, og med på lasset fra Måndalen ble hele verkstedbygningen som stod der. Etter det har administrasjonen til alle avdelingene vært samlet på Åndalsnes, og barna til Gunnar har overtatt styringen av selskapene.
Selv om barna til Gunnar har overtatt den daglige driften, er Gunnar fortsatt aktiv i selskapet. I en alder av 90 fortsetter han å bidra – et symbol på arbeidsviljen og dedikasjonen som har preget selskapet gjennom generasjoner.
Utviklingen fortsetter i alle avdelinger, med flere nye haller, maskiner, biler og ulike samarbeid og prosjekter. Men, en ting har ikke endret seg fra den første John Moen reiste rundt som smed; Vi gjør jobben skikkelig med en gang, og vi tar utfordringer på strak arm - Vi er fjellstø & snuinj!
Administrasjonen i J.O. Moen anno 2025: f.v. Raymond Moen Volle, Kari Merete Moen Volle, Jan Arild Moen, Hilde Moen med hunden Boy i hendene, Hege Rønning Grøtta, Marianne Brevik og Mathias Moen Brudeseth.
Denne historien er basert på en sammenfatning av tekster, historier og samtaler med etterkommere av John O. Moen. Vi vil rette en spesiell takk til følgende kilder: «’n goffar Måndala» av Oddvar Hovde (dato ukjent) «John O. Moen» av Einar Moen, publisert i «Unge Romsdal», 1934 Foredrag «Maana» av Ole J. Moen (dato ukjent) Tale «J.O. Moen & Sønner Maskinstasjon AS – 50 år» av Åge Voll, 2014 Boken «Smi mens jernet er varmt» av Rune Molvik, 2015
J.O. Moen AS
Holdingselskap
Org.nr.: 914355664
Daglig leder: Kari Merete Moen Volle
Styrets leder: Jan Arild Moen
J.O. Moen Anlegg AS
Maskinentreprenør
Org.nr.: 981240839
Daglig leder: Jan Arild Moen
Styrets leder: Arvid Gjerde
J.O. Moen Sandtak AS
Sandtak
Org.nr.: 981240871
Daglig leder: Jan Arild Moen
Styrets leder: Arvid Gjerde
J.O. Moen Miljø AS
Avfallsentreprenør
Org.nr.: 980405419
Daglig leder: Kari Merete Moen Volle
Styrets leder: Jan Arild Moen